Åpent brev til helse -og omsorgsminister, Jan Christian Vestre

Hvor lenge vil statsråden fortsette med utstøting av regionale og lokale organisasjoner?

For fjerde år på rad, og etter 16 års drift, opplever ATROP at døren inn til helsedirektoratet og staten i praksis er lukket. Tilskuddsordningen Samtale- og mestringstilbud innen psykisk helse-, rus- og voldsfeltet i Helsedirektoratet fremstår ikke lenger som en reell mulighet for regionale organisasjoner. Til tross for dokumentert aktivitet, tett samarbeid med offentlige instanser, samarbeidsavtaler og stor pågang fra brukere, har vi i perioden 2022–2026 møtt det samme svaret på denne tilskuddsordningen: avslag.

Begrunnelsen er likelydende og standardisert, «dere når ikke opp i konkurransen med andre gode søknader». Samtidig ble regelverket for 2026 strammet ytterligere inn, hvor det ble tydeliggjort en prioritering ved at landsdekkende aktører skulle prioriteres fremfor regionale, og lokale vil ikke lenger bli prioritert. Resultatet er ikke bedre tjenester – men færre stemmer, mindre mangfold, og svakere regional og lokal forankring.

Dette skjedde til tross for at Helsedirektoratet høsten 2025 sendte på høring forslag til nye justeringer. Vi, og helt sikkert flere med oss, uttrykte stor bekymring. Innspillene ble gitt med tyngde, erfaring og kunnskap. De ble ikke lyttet til, men lagt ned i en skuff. Det er åpenbart at «vi ikke når opp i konkurransen med andre» når slike føringer blir lagt til grunn, og vi ikke har definert oss som en landsdekkende organisasjon. En kan undre seg over intensjonen som ligger til grunn for en slik tilsynelatende inkludering, og vi kan undre oss over hvem som har bestilt en høring som i ettertid har vist å ikke ha noen betydning.

Paradokset er tydelig: Vi får mange gode og respektfulle tilbakemeldinger fra både brukere og samarbeidspartnere. Kommuner og offentlige etater omtaler oss som en viktig samarbeidspartner. Likevel er virkeligheten en annen når midlene fra staten fordeles.

Vi kan ikke fortsette å være en gratis ressurs – en hvilepute – for det offentlige, uten at staten samtidig tar sin del av ansvaret. Og ja, det oppleves ikke bare urimelig, men direkte ydmykende at fagpersoner med nødvendig og viktig kompetanse og tung erfaring må bruke tid og krefter på omfattende vaffelsalg og dugnader for å dekke helt grunnleggende utgifter som husleie og strøm – samtidig som det ikke finnes midler til lønn og vi må permittere ansatte. Dette handler ikke om dugnadsånd – den er allerede strukket til bristepunktet.

Hva sier det egentlig om hvordan staten verdsetter kvaliteten og arbeidet som gjøres? Hva sier det om prioriteringene i et system som på den ene siden etterspør effektive, forebyggende tiltak – og på den andre siden ikke sikrer bærekraften til dem som faktisk leverer dem, men vektlegger kvantitet i stede?

Når Amalie Gunufsen(H) løfter utfordringer ved tilskuddsordningene, og Erlend Svardal Bøe(H) samtidig peker på riksrevisjonens rapport om manglende oppfølging av psykisk helse og økende risiko for utenforskap blant barn og unge under stortinget spørretime 22.april viste statsråden til at midlene må prioriteres der de gir størst effekt og når flest og at vi må gjøre mer av det som virker. Det er legitime prinsipper. Men hva betyr egentlig «flest»? Og hvordan måles «effekt» i møte med mennesker som trenger tid, tillit, trygghet og regional og lokal tilstedeværelse?

Dette handler ikke om vilje til innsats og treffsikre tiltak. Den er allerede bevist. Det handler om rammevilkår som gjør det mulig å drive forsvarlig, forutsigbart og med faglig god kvalitet. Når engasjement og kompetanse møtes med økonomisk usikkerhet, risikerer vi å miste nettopp de tilbudene som treffer best – fordi de er nær, fleksible og bygget på tillit og trygghet. Spørsmålet er ikke om vi kan fortsette slik. Spørsmålet er hvor lenge samfunnet har råd til at vi gjør det.

Vi vet hvor det svikter – og vi vet hva som virker. Våre samtale og gruppetilbud virker, herr Vestre. De skaper trygghet, bygger relasjoner og gir mennesker ett trygt fundament på en vei videre. Spørsmålet er ikke om effekten finnes, men hva som skal til for at statsråden faktisk lytter, ser og verdsetter kraften i menneskemøtene – fremfor ensidig fokus på konkurranse og kroner.

Statsråden varsler nå en ny gjennomgang av tilskuddsordningene, med mål om bedre kvalitet, relevans, forutsigbarhet og rom for innovasjon og muligheter og han ønsker at mange bidrar med innspill. Det er positivt. Men det forutsetter reell medvirkning – ikke bare en invitasjon til å gi innspill som senere legges i en skuff slik vi har erfart nå i fire år.

For hva skjer når regionale aktører systematisk faller utenfor? Vi mister nærhet til brukerne. Vi mister fleksibilitet. Og de som ikke passer inn i standardiserte tilbud og får avslag, blir stående igjen uten hjelp.

Åpenhet, transparens(gjennomsiktighet) og konkurranse er viktige prinsipper når fellesskapets midler skal fordeles. Men konkurranse må ikke bli et mål i seg selv. Når regelverket i praksis favoriserer én type aktør, er det ikke lenger reell konkurranse – det er en politisk styrt seleksjon. Vi har god faglig kvalitet på våre samtale og gruppetilbud, de er mye benyttet og relevant for brukergruppene, og de er forutsigbare og sømløse. Det har vi dokumentert i en rekke dokumenter, statikker og årsmeldinger som også statsråden har fått tilgang til.

Spørsmålet er derfor enkelt: Hvor lenge vil statsråden fortsette med en ordning som i praksis støter ut de aktørene som står nærmest menneskene det gjelder og leverer tiltak som faktisk virker?

Med 51 200 000 kroner til fordeling i tilskuddsordningen er 3 600 000 kroner småsummer. Hvis statsråden virkelig mener alvor med å forebygge utenforskap og styrke psykisk helse, vold og rusfeltet, må vi satse bredere – ikke smalere. Det innebærer å anerkjenne at løsninger ikke bare finnes i de største og mest sentraliserte strukturene, men at også regionale organisasjoner må få en reell plass ved bordet.

Jorun Marie Kveldro og alle ansatte i ATROP