Arven etter alkoholen
Min bestefar var alkoholikere. Det er en setning som er enkel å skrive, men tung å bære. For alkoholisme stopper aldri ved den som drikker. Den siver inn i relasjoner, former personligheter og går i arv – ikke biologisk, men emosjonelt.
I mitt liv har denne arven først og fremst gått gjennom min mamma, og videre til min barndom og min tilknytning til henne.
Min mamma vokste opp i et hjem der alkohol tok plass. Ikke nødvendigvis hver dag, ikke alltid synlig, men nok til at uforutsigbarhet ble normalen. Hun lærte tidlig å lese stemninger, å tilpasse seg, å ikke ta for mye plass. Hun lærte at trygghet var noe midlertidig, noe som kunne forsvinne når som helst. Disse strategiene var nødvendige for å overleve som barn. Problemet er at de sjelden blir liggende igjen i barndommen.
Da hun selv ble mor, bar hun med seg denne ryggsekken – fylt av erfaringer hun aldri hadde valgt, men heller aldri fått hjelp til å legge fra seg. Hun var omsorgsfull på sin måte, ansvarlig og gjorde sitt beste. Samtidig var hun emosjonelt reservert. Følelser ble sjelden snakket høyt om. Konflikter ble unngått. Nærhet fantes, men ofte på avstand.
Som barn merket jeg og mine søsken det uten å forstå det. Jeg lærte, slik hun hadde lært, å være flink. Å ikke være til bry. Å klare meg selv. Jeg ble god til å tolke stillhet, til å justere egne behov etter andres. Det var ingen dramatisk barndom, ingen åpenbar omsorgssvikt. Likevel var det et fravær – av emosjonell tilgjengelighet, av trygg forankring.
Tilknytningen mellom mor og barn formes i de små øyeblikkene: blikket som møter deg når du er lei deg, stemmen som tåler følelsene dine, kroppen som er trygg å lene seg mot. Når en forelder selv har lært at følelser er farlige eller belastende, blir disse øyeblikkene vanskelige. Ikke av mangel på kjærlighet, men av mangel på erfaring.
Alkoholismen i forrige generasjon gjorde min mamma sterk og sårbar på samme tid. Den lærte henne ansvar, men også selvutslettelse. Og jeg, som hennes barn, arvet begge deler. Dette er det sjelden snakk om når vi diskuterer alkoholproblemer. Fokus ligger på den som drikker, på behandlingsplasser og ruspolitikk. Alt dette er viktig. Men vi må også snakke om barna som vokser opp rundt alkoholen, og barna til disse barna igjen.
For det finnes ingen tydelig sluttstrek. Selv når flaskene er borte, lever mønstrene videre: i relasjoner, i tilknytning, i hvordan vi forstår oss selv og andre. Å bryte denne arven krever bevissthet, språk og støtte. Det krever at vi anerkjenner at også det usynlige setter dype spor, og at pårørende også trenger hjelp og støtte.
Jeg skriver ikke dette for å plassere skyld. Min mamma er ikke problemet. Hun er et resultat. Akkurat som jeg er det. Men ved å sette ord på hvordan alkoholisme former generasjoner, kan vi kanskje gi både foreldre og barn noe de ofte mangler: forståelse og støtte. Og i forlengelsen av dtn – muligheten til å gjøre noe annerledes.
For selv om arv kan være tung å bære, kan den berabeides og heles. Den kan med tid, vilje og egeninnsats, få et nytt uttrykk som gjør at en står trygt og stødig på egne ben og ved å lære seg hvordan og hva som trengs for å gi seg en god dose med egenomsorg.
Johanne, bruker av ATROP