medavhengihet
B egrepet medavhengighet er ingen diagnose innen psykiatrien. 95 % av all medavhengighet har sin bakgrunn i oppvekst, men den kan også erverves i voksen alder. Medavhengighet er en tilstand som oppstår når man er pårørende til eller nær en person med rus- eller psykiske problemer, en såkalt ”flodhest i dagligstuen”.

En medavhengig er overdrevet, tvangsmessig fokusert på noe eller noen utenfor seg selv, og fokus og kontakt med egen kjerne er svekket. Grensesystemet er skadet, og avstanden til andre er uklar. Man kan ta på seg andres sinnstilstand. Mennesket styres av sine omgivelser fordi kontakten innover mot selvet er svekket- flodhesten(den rusavhengige) invaderer hele tilværelsen. En person som har det slik, føler ofte en konstant indre uro eller tomhet. Andre symptomer kan være behov for å kontrollere omgivelsene sine, eller en følelse av å bli kontrollert. Man kan også føle seg ansvarlig for andres feilsteg.

Personer med medavhengig problemer opplever ofte at relasjoner til andre mennesker går i stykker eller at de ikke klarer å forplikte seg til andre mennesker. Andre igjen tar alt for mye ansvar og får lite eller ingenting tilbake for dette. Den medavhengige personen kan føle seg tvunget til en bestemt type tvangsmessig atferd (for eksempel å hindre en annen i å skade seg). Personen kan med tiden utvikle alvorlige lidelser som spiseforstyrrelser eller rusavhengighet.For den «friske» i familien( eksempelvis barna) kan det være svært slitsom å ha et nær familiemedlem som sliter med medahengighet, og et annet familiemedlem som sliter med avhengighet.

Følgende belastninger kan være med på å utvikle medavhengighet:

• Å ikke føle seg sett og bekreftet
• Å ikke føle seg trygg/aldri kunne slappe av
• Å oppleve uforutsigbarhet
• At barnet blir brukt av (den) voksne for å tilfredsstille dennes behov
• Å ikke få være barn/å måtte påta seg omsorgsoppgaver som en ikke er moden for
• Å oppleve at det ikke er kongruens mellom det som blir sagt og det som blir gjort i en familie
• Å måtte holde ting som skjer i hjemmet hemmelig for omverdenen
• Å ikke få støtte til å stole på egne sanser

Medavhengighet som diagnose eller psykologisk konsept er fortsatt lite kjent i Norge, både i hjelpeapparat og blant brukere av ulike hjelpeinstanser. En grunn til dette er kanskje at det har vist seg vanskelig å enes om én definisjon, og at noen av symptomene også viser seg ved andre psykiske lidelser, noe som kan vanskeliggjøre avgrensningen mot andre sykdomsbilder.
Borgestadklinikkens undersøkelser viser forekomst av fysiske symptomer som

– Muskel- og skjelettsymptomer 96%
– Betydelig hodepine (2-3 dager sammenhengende) 64%
– Abdominalsymptomer 69%
– Brystsmerter og respirasjonsproblemer 62%
– Konversjonsympotmer 20%
– Underlivssymptomer hos kvinner 76%
– I tillegg rapporterer undersøkelsen hyppig forekomst av øresus, periodisk svimmelhet og –flimring for øynene, hudkløe, betydelig anspenthet i musulatur, lange sykemeldingsperioder, stort forbruk av muskelavslappende midler og smertelindrende, avhengighetsskapende medikamenter.

Å bryte ut av det avhengighetsskapende og tvangsmessige forholdet til sin medavhengighet er svært vanskelig for mange, men en nødvendighet, spesielt der hvor barn er involvert. Den medavhengige er fastlåst i et gjentakende mønster der overlevelsesstrategien er styrt av følelsen av å være utslitt, mislykket, forvirret og ulykkelig.

Et annet ord for medavhengighet er Konfluens. Dette betyr at et menneske lever i ett med et annet menneske eller en hendelse. Man lever emosjonelt gjennom et annet menneske, en institusjon eller hendelse.

Ved hjelp av terapi som er rettet mot dette problemet kan man komme langt. Som ved mange andre tilstander vil en sannsynligvis alltid ha en forhøyet sårbarhet, ved at man for eksempel kan syns jula er vond, at man unngår store selskaper osv. Men man kan, som vi ser under, «begynne å leve igjen». Behandlingen har ofte flere stadier:

0: Benektelse.
1: Å komme i gang med endringsarbeidet
2: Terapeutisk bearbeidelse og fordypning
3: Å begynne å leve igjen

Det sunne og usunne
Medlemmer av en stabil familie vet hvem de er, hvor de skal og hva de ønsker å oppnå. Medlemmer av en dysfunksjonell familie vet ikke hvem de er. De har ingen plan, ikke noe fotfeste og ingen grunnleggende verdier eller normer til å stake ut kursen med.

Noen foreldre i dysfunksjonelle familier har lært gode verdinormer, men har kommet skjevt ut på grunn av alkohol, narkotika eller annen avhengighet som har fratatt dem deres dømmekraft og deres evne til å ta gode avgjørelser. I en stabil familie underviser omsorgsfulle foreldre ved eksempler og forteller ikke bare barna hva de skal gjøre. De gjør det sammen med dem og viser dem hvordan det skal gjøres- med andre ord gir de barna troverdighet gjennom ord og handling.

Er du voksent barn av en rusavhengig eller lever du med sammen med en rusavhengig i dag? Ta kontakt, kanskje vi kan hjelpe deg et godt stykke på veien mot egen tilfriskning. Vi har mye erfaringskompetanse på medavhengighet.